En situasjonistisk aktivistperformance som utforsker menneskelig handlingsevne langs et globalt–lokalt kontinuum. Utføres for første gang under Meteor-festivalen som arrangeres av BIT Teatergarasjen i Oktober 2019.
Klimautfordringene vi står overfor gjelder hele kloden. Vi er alle i samme båt. Akkurat som flyktningene som prøver å krysse Middelhavet i skjøre gummibåter, seiler vi gjennom universet på en planet uten flere livvester, med en reell frykt for å gå under – og hva så? – Hva kan ubetydelige enkeltmennesker gjøre med det? Kan vi påvirke noe som helst? Klarer vi å forestille oss at vi kan løse komplekse, globale problemer, selv om vi må forholde oss til ressursknapphet, hverdagens akutte oppgaver, og personlige og kulturelle forskjeller, eller blir vi fanget i handlingslammelse og konflikt?
Vi teller ned til 2030 – året FNs klimapanel har beregnet at vi må ha snudd klimaendringstrenden, for å ha håp om å bremse temperaturstigningen.
Syv lokale artister med bakgrunn fra flere forskjellige land lever sammen i et mikrounivers i syv dager. De deler ett rom under forhold som tilsvarer levevilkår på transittmottak i Norge, og blir utfordret til å skape kunst som skal forholde seg til to spørsmål: hvordan senker vi det økologiske fotavtrykket og øker livskvaliteten vår, på et konkret og lokalt nivå? Hele uken livestreames fra rommet– uten garanti for hva resultatet kan bli. Publikum kan ha kontakt med kunstnerne via chat til faste tider i døgnet, og dermed få enda større innsikt i prosessen – kanskje til og med påvirke utfallet.
Med bruk av streaming som formidlingsmetode, utforsker vi hva‘sted’ har å si for hendelsen, i og med at publikum ikke vet hvor deltakerne befinner seg fysisk, men følger med dem på skjerm. Bildene vil også projiseres på veggen i Visningsrommet på USF under festivalen. Her vil deltakerne møte opp den 7. dagen for å presentere resultatet eller feilslaget de har jobbet seg fram til. Slik manifesteres menneskene sammen med det de selv har manifestert i løpet av prosjektet. Abstrakte tilstedeværelser blir konkrete, og publikum opplever overgangen i persepsjon av globalt, kringkastet bilde, til persepsjon av lokalt, fysisk nærvær.
So What? er en prosess som kan ende i hva som helst. Det å tørre å gi oss selv muligheten til å feile lokalt blir en strategi for å kunne bygge en bedre fremtid, globalt.