I desember i fjor åpnet ett av Norges største midlertidige asylmottak her på Landås og mange ble bekymret - men enda flere tenkte at dette skal vi gjøre noe godt ut av. Vi inviterte alle på mottaket til mosaikkverksted sammen med resten av nabolaget.
Foto: Kjell Braaten
Kan mosaikk gjøre verden til et bedre sted?
For to år siden fikk jeg være med å lage den store sko-mosaikken som henger i skostredet. Glassverkstedet S12 hadde to kunstnere fra New York og Vancouver på besøk: Rob Miller og John Drury. De er kjent for å la kunsten sin ta utgangspunkt i ting som har blitt kastet og funnet igjen, og modellen for mosaikken i skostredet ble en gammel skinnsko som gallerilederen hadde funnet i veggen i huset sitt. Før glassfiberens tid var det vanlig å fylle opp med ubrukelige klær og denslags som isolasjon, slik at tingene fortsatt fikk gjøre noe nytte for seg.
Mange frivillige var innom for å hjelpe til med mosaikken. Alle gjorde litt hver, alle hadde det gøy, og til sammen ble det kunst.
Å legge mange små biter sammen til et stort bilde, i lag med mennesker jeg aldri hadde møtt før gav meg mange idéer til løsninger på spørsmål jeg har vært opptatt av lenge:
Hvordan kan vi redusere mengden søppel vi produserer? Hva kan vi gjøre med ting ingen vil ha? Og - hvordan kan vi skape møteplasser med lav terskel, for folk som ellers ikke ville blitt kjent med hverandre?
I Bærekraftige liv på Landås jobber jeg med disse spørsmålene i et nærmiljøperspektiv. Hvis alle begynner å endre verden der vi er, med det vi har og gjør det vi kan – så vil det til sammen utgjøre en stor forskjell. Gjennom å endre vaner, endrer vi også måten vi tenker på.
I nabolaget vårt har vi mange lange, grå betongtrapper som snor seg oppover fjellsiden fra Nattlandsveien opp mot turstiene til Ulriken. De er perfekte kandidater til å få en fargerik ansiktsløftning.
Foto: Eirin Koehler
En liten gruppe landåsboere gikk sammen om å planlegge prosjektet, og vi fikk tillatelse fra kommunen til å lage mosaikk på en av trappene. Min flinke samboer ble satt til å bygge knusekasse – en innsamlingsboks som står ute. Her kan folk legge fra seg glass- og keramikkgjenstander de ikke vil ha, slik at vi kan bruke dem. Alt som leveres inn blir knust til passende biter, og bygget sammen til mosaikk.
Foto: Vibeke Koehler
En av koppene vi fikk i kassen var håndlaget, signert – og knust – og limt sammen igjen, og deretter knust på nytt. Noen andre hadde pakket fire-fem skår av en gammel tallerken pent inn i papir, og lagt dem i en plastpose i kassen. De var ikke store, men veide tungt av omtanke og mening.
I desember i fjor fikk vi mange nye naboer – et av landets største midlertidige asylmottak ble opprettet i lokalene som stod tomme etter at Lærerhøyskolen flyttet ut. Akkurat samtidig som vi startet mosaikkprosjektet. «Perfekt»! tenkte vi, og inviterte med både barn og voksne som bodde på asylmottaket til å bygge mosaikk.
Foto: Eirin Koehler
En dame fra Sletten kom med en kopp til oss på ett av verkstedene. «Dette er en skilsmissekopp», sa hun, og knuste den. En annen kopp var kjøpt i Kina, sammen med en berømt operasangerinne. Hver eneste ting har sin historie. Jeg har beholdt prinsesseskålen jeg spiste av da jeg var liten, selv om den gikk i to for mange år siden og ikke kunne brukes til noe lenger. Nå har den blitt mosaikk. Én nabo hadde tatt vare på en mugge med knust munn i mange år. «Jeg har brukt den til å piske krem i, for den er for fin til å kastes», sa hun, og holdt den opp så vi kunne beundre den smekre formen. «Men nå kan den få nytt liv i denne trappen».
Naboene våre fra asylmottaket hadde naturligvis ikke så mange ting å ta med seg for å knuse – men de kom med masse godt humør og ressurser. Én av dem, kunstneren Amr Abou Chakra, var med på å bygge verdens lengste mosaikkmur i Damaskus for et par år siden. En annen som kom hadde reist fra en jobb i Syria hvor han lagde replikaer av oldtidsmosaikk, av bitte små steiner. Noen av barna som kom ville helst bare knuse ting – og det ble vi glade for! Etter en stund var de klar for å sette sammen småbitene i nye mønstre.
Folk som ikke kjente hverandre, og ikke snakket samme språk, satt side om side og valgte seg ut knuste biter av uønskede ting, som de bygget noe vakkert med. Sammen.
Foto: Vibeke Koehler
Så - når vi satt oss ned for å spise mat i pausen skjedde noe magisk: Alle pratet sammen. En syrer og en nabodame viste hverandre bilder av barnebarna sine, noen begynte å diskutere folkedrakter ved hjelp av google og andre fikk svar på spørsmål om butikker og veibeskrivelser i nærmiljøet. Jeg løp fra bord til bord for å tolke mellom norsk og arabisk så mye jeg kunne klare. Det viste seg også at en liten gjeng syrere som hadde bodd en stund i Bergen hadde kommet til verkstedet for å delta. De ble kjent med både nyankomne flyktninger og gamle landåsboere. Alle smilte og pratet og lo, og ble mette.
Foto: Vibeke Koehler
Nå har vi hatt 6 verksteder og fått bygget sammen ca 35 av mosaikkplatene som skal monteres på trappen – det vil si at vi er omtrent halvferdige. Over 100 personer har deltatt så langt. Noen har gitt oss ting å knuse, noen har kommet én gang mens andre har deltatt på nesten hvert eneste verksted. Jeg har fått et par nye venner og er på hils med flere naboer enn jeg var før. Vi er i ferd med å bygge vår egen historie. Skilsmissekoppen og de gamle tallerkenskårene har blitt til linjer i et bilde som lyser opp veien mellom husene på Landås.
I sin dokumentar om asylmottaket på Landås kom NRK på besøk til ett av mosaikkverkstedene våre. Her kan du se episode 5 av dokumentaren MOTTAKET
Episodetittelen er 'Nabolaget' - og forteller om hvordan folk i området reagerte på å få et stort asylmottak som nabo. Dokumentaren utgjør til sammen en kort og vakker studie i menneskelighet - og anbefales å ses i sin helhet.
Instruktører på prosjektet er: Vibeke Koehler, Kjell Braaten, Eirin Koehler og Marianne Morild